Jeg har aldri opplevd maken, eller som min kone ville sagt det på sin dialekt, magen. Det er virkelig skremmende. Nå er det kun 3 uker igjen til nedkomst, og du verden....
Alt er vel. De to tidligere svangerskapene har vært svært turbulente, men dette har forløpt seg normalt. Så er det en ting jeg ikke forstår;
Hvordan i all verden går det an å la vær å grue seg til det? -for kvinnen altså? I tillegg så sier hun at hun ser frem til at barne er ute.......?
Jeg tenker følgende;
1. det må være enormt ubehagelig å være på det siste i og med at selv det med å få barnet ut i verden blir sekundært.
2. Det var ikke uten grunn at Gud gjorde det slik at kvinnen er den som bærer barnet frem, selv har jeg store nok problemer med å åpne munnen for en tannlege.
3. Alt er viselig innrettet, og jeg vil så alikevel ikke fatte det........
- Rune
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Sterke saker, dette! Det er ihvertfall fantastisk at dette svangerskapet har vært normalt! Det er nesten så vi ikke tror det.
Men det virker som om det er en der oppe som vet nøyaktig hvor mye vi klarer å bære, og gir oss det :)
Hei og takk for sist!
Lykke til med forestående fødsel og den koselige tiden etterpå. Kjekt å følge dere på bloggen deres. Er det ok at vi har lagt den inn som en link på vår egen blogg?
Hilsen Irene og Jon Ivar i Mali
Legg inn en kommentar