Silas slik han er nå...

Seline og Masaidamen

Det er ikke så ofte en får ta bilder av MAsaier uten at de skal ha penger for det. Vi tok med en haiker fra Mara elvens bredd i Kenya, og hun var lykkelig. Vi og. Koselig dame var det. Konen til vår venn Justus som vi har hatt kontakt med på steppene der siden 2003.

Tilbake i Mrito

Mandag dro vi først til sykehuset til 2.kona til Josef. Hun har hatt hjerne-malaria og var nær ved å dø. Hun fikk en sønn Amosi, 2 uker før Silas. Hun hadde nå fått hukommelsen tilbake men var sterkt redusert. Babyen lå igjen i Mrito og det var tøft å se han. Han var så liten, slapp og så ikke frisk ut. Vi prøvde å overbevise om at 3.kona må die barnet for hun har selv et diebarn men vi følte ikke det gikk inn. De prøver å gi barnet melk med morsmelkerstatning. Det er et under hvis barnet overlever og det ber vi om. På sykehuset gråt moren og falte om at hun har holdt på å dø og at hun har et barn hjemme. Stakkars mor. Der stod vi med en frisk gutt var på egentlig på en takke og gledes tur.

Mens vi var på sykehuset var barna igjen hos Magoge. De ville nemlig bare være hele dagen men det tror jeg kunne vært for mye for dem. Seline og ruben ville rett opp til Ewa og Elisha på morgenen. De gikk alene opp og rundt. Vi synes de er tøffe. De trivdes på tross av språk-barrieren og vennesamfunnet var sluttet igjen. De ble der i et par timer før vi kom innom og tok de med til Nyamwaga hvor søndagskolen hadde et flott opptrinn på over en halv time. Sang dans og drama. Kjempe flott. Det var en god oppmuntring og se hvordan arbeidet vokser og blir større. I kirken i Mrito fikk vi en god overraskelse med at de hadde begynt kvinnearbeid. De viste frem håndarbeidet og de hadde også gave og sang til Silas. Det har ikke vært kvinne arbeid der før. Veldig kjekt. Koret i Mrito har også vokst og de har fått flott drakter som seg hør og bør!

Så gikk veien til Mrito hvor vi først var og ba for en sønn på 30 år som hadde mistet forstanden mente de. Han virket forvirret og litt tom i blikket, men noen av svarene var helt normale mens noe var litt mer merkelig. Vi fikk full middag der før vi dro videre på neste middag hos Sephania. Han hadde slaktet geit og her var det full fest. Barna fikk flotte drakter de hadde sydd og vi koste oss sammen med gode venner. Siste besøk i Mrito var til Josef her ”slapp” vi middag og fikk brus og hyggelig prat. Vi fikk be for Amosi også her. Så bar turen hjem til Tarime hvor vi skulle på middag til Magoge kl halv åtte J 3 middager på en dag, det er fryd og glede for alle mannfolkene i alle fall. Seline og Eva gikk hånd i hånd satt i samme stol og var akkurat som før. Seline ville ikke at vi skulle opp til Nbi igjen. Ikke når vi fristet med Sanna en gang. Hun ville gå skolen med Eva og bo i Tarime. Veldig kjekt og overraskende at det gikk så fort til at det bare ble kjekt. Nå vil de lære swahili og snakke det litt hjemme… mon tro hvor lenge det varer !?

Dårlige veier og regn

Bare for stemningen tenkte jeg vi kunne publisere bilder av kjøring fra Kijereshi og mot tryggere grunn. Gøy.

Den store barnedåpen

Fredag dro vi nedover og det gikk kjapt og greit. Vi var jo litt spent på hvordan Silas ville ta en lang dag i bil men det gikk over all forventning. Vi dro innom Tarime og hentet far, hilste på magoge og barna og fikk kaffi hos Solveig Steinskog. Seline var noe frustrert av kommunikasjons problemet. Hun uttalte senere på kvelden at hun syntes det var dårlig gjort av oss at Silas ble født så sent at når vi skulle døpe han i Mrito så hadde hun glemt språket. Hvorfor kunne vi ikke fått han når hun ennå kunne swahilie? Et godt spm spør du meg J Ruben er på sitt vis og samlet en gjeng unger og snakket norsk til dem mens de stod rundt ham og lyttet J

Vi dro så videre til Kiabakari til overnatting hos Vorhaug, hvor også Gunnstein og datteren Anina Helen var. Veldig koselig og kjekt. Lørdag dro vi til Kijereshi og badet og spiste god mat. Vi tok en tur på spor-jakt utover serengeti-slettene og fant mye forskjellig. Mye sjiraff og antiloper av forskjellig slag. Så pluteselig ble det mørkt og regnet høljet ned. Silas i baby-bjørn på magen min og vi sprang tilbake klisvåte. Festlig! Deilig og ikke bli kald selv om vi ble våte. Kjøreturen ut igjen ble spennende og gøy for store og små. Mange tøffe bilder av kjøringen. De beste ble nok festet til nett-hinnen men vi prøvde å ta noen digitale også.

Søndagsmorgen dro vi sammen med alle de hvite foruten Frank til Mrito. Vi ble møtt med sang dans klapping og glade kjente fjes. Vi kunne se på de unge at det var ett ett halvt år siden sist. Mange hadde blitt voksnere og noen tykkere, særlig av de voksne. Ser ut som noen av de har hatt gode tider. Det er flott. Det var både voksen dåp og barnadåp. Mormor fikk bære Silas til dåpen, Monica og Morten sammen med Oddbjørn og Bente er faddere. Vi er veldig glade for at de stilte seg villige til oppgaven. Tusen takk!

Etter dåpen tok de eldre kvinnene over og skulle hadde en veldig dans fremme i kirken sammen med Silas. Han ble gitt over fra arm til arm så han ble helt svimmel av dansing og støy. Det så litt voldsomt ut en stund og Rune mente jeg skulle gå sammen med han men det er jo ikke akkurat første gang de holder barn og de vet hva de gjør så vi satt og lo, smilte og så på dansen og sangen. Det skulle vi hatt på video men dessverre har vi det ikke.

Så satte de stoler foran til mor, far og vår familie og vi ble overøst med gaver så vi ble skamfulle. Det var klær, tepper, dresser og penger til Silas. Kitenger til oss alle fikk vi også. Etterpå var det middag til alle. Veldig flott og minnerik dag.

Det viste seg at Mrito trodde vi skulle være der i 3 dager så de hadde planer til det. Vi måtte love og i alle fall komme tilbake på mandagen.

Og historien fortsetter....

La meg beskrive det å få en fødselsattest her i landet.....

Fredag kom jeg tilbake....tenkte og håpte det ville gå greit. Da dagen var over og jeg satt på siste kontor og ventet på attesten gikk det opp for meg at dette var jo akkurat som et dataspill! Slike som vi lagde på Commodore 64 maskiner. Slike med dersom - så, eller dersom ikke - så........Bare hør her, jeg skal gjenfortelle historien for dere;

1. Gå til skranke nr 4, hvis heldig, gå til skranke 3, hvis ikke, ta med lapp til rom 324 i rådhuset.

2. Rom 324; still deg i kø, når du kommer frem, hvis heldig, få nummer på skjemaet ditt og gå tilbake til UD skranke 4, hvis ikke, få enlapp med en regning på 100 Ksh som du går ned på gateplan og betaler, tar kopi av kvitteringen, går opp igjen og stiller deg i kø på rom 324.

3. Rom 324 andre gang, når du kommer frem, gi dem kopi av kvittering, vent på at de finner frem attesten, hvis ikke, få beskjed om å komme igjen en annen dag.

4. Rom 324 en annen dag, still i kø, når fremme, få beskjed om enten, at de har attesten og skriver nr på skjemaet ditt så du kan returnere til skranke 4 i UD, eller få beskjed om at den ikke har kommet fra rom 319 ennå, så du må inn dit for å spør etter den.

5. Rom 319 første gang. Spør om de har attesten, hvis heldig ja, hvis uheldig, gå ned på gaten og ta en god og klar kopi av gjenpart på fødselattesten, som du siden kan ta med deg og kaste likevel, og kom igjen etter lunsj.

6. Etter lunsj, forevis kopien. Bli bedt om å beholde den, begynn å let etter attesten fra sykehuset. etter en del tid, finner du den i en bunke, blir bedt om å gå ned på gaten for å ta en god og klar kopi av denne, kommer opp igjen, leverer orginalen på rom 319 og får et nummer nedskrevet på skjemaet ditt og still deg i køen på rom 324.

7. Rom 324 ser på arket ditt, finner frem skjemaet du fylte ut forrige uke, skriver på det tallet som du har på kopien av attesten og ber deg gå til UD.

8. Skranke 4 i UD, forevis skjemaet, bli henvist til skranke 3.

9. Skranke 3, forevis skjemaet, bli henvist til pult A bak skranken.

10. Pult A bak skranken ser på skjemaet, og henviser deg til pult D.

11. Pult D ser på skjemaet, leser nøye korrektur, utsteder en regning i hht korringeringene som har blitt gjort og henviser deg til kassen.

12. Kassen snakker i mobil. avslutter en samtale, og får straks en annen før hun kan ta imot de 90 Ksh fra deg og henvise deg til pult A igjen.

13. Pult A ser på kvitteringen og henviser deg til pult F.

14. Pult F ser på kvitteringen og skjemaet og henviser deg til pult H.

15. Pult H ber deg sitte og vente, og attesten utstedes.......da rekker en å tenke på hva en har gått gjennom, og resultatet er det som er skrevet over....

Var en lykkelig mann! Alt var i boks! Helt til jeg kom til ambassaden i dag. De må ha en bekreftelse fra UD i Kenya på at attesten er ekte! Jeg ilte ned, ble fortalt at en bekreftelse tok 5 dager, jeg bad på mine knær, fikk det til å bli onsdag ettermiddag........det er ikke vi i Kenya som ikke synes denne er god nok, du får ta det opp med deres myndigheter i Norge, sa hun. ganske riktig, tenkte jeg. Jeg sa det og.......

Sitter og venter på Onsdag ettermiddag nå.

Vel, slik er det.

(Dersom noen kan lage et PC spill av dette, så er det sikkert penger i det, i alle fall om de kan lage det til mobiltelefon så en kan sitte å spille det mens en venter....)

Arvid, svigerfar, var med på hele karusellen....han er preget, eller hva?

God natt.

Rune

Afrika 3 - Rune 0

I dag har jeg hatt en av de dagene der jeg er frustrert over å være i Afrika. En dag som gjør at jeg stinker av adrenalin, og jeg til slutt går med et jaget blikk. La meg fortelle dere;

Først skulle jeg få fødselsattest for unge Silas. Jeg visste det var en prøvelse, men likevel trodde jeg at jeg skulle greie meg flott. Hovmot står for fall. Vel, jeg reiste inn tidlig, for jeg visste det tok tid. Fikk brev fra sykehuset med bekreftelse på fødsel, stillte meg i kø på justisdepartementet. Da det var min tur ser hun på meg og sier; vent 2 uker.....Men, jeg har jo attestene og alt! Har jo hentet dem selv...Ok, sier hun, og skribler ned et nummer på et rom og en etage i rådhuset. Dra dit og hent attesten, så skal du få et reg nr. Jeg så gjorde. På rådhuset var køen lang og sen. Da jeg endelig var fremme, skribelr han bare ned noe på et ark, og ber meg gå til kassa for å betale, for så å komme tilbake og stille meg i kø. Jeg begynte å kjenne fortvilelsen. Hvor er så denne kassen? Nede på gate plan, sa han. Betal den, ta kvitteringen og gå på byen for å kopiere den opp, kom så med kopi av kvitteringen og still deg i kø her igjen. DA tapte jeg drakampen. Hemmeligheten er nemlig å aldri bli sint. Jeg sprakk. Hvorfor kunne dere ikke sagt at vi skulle betalt dette før vi havnet her da? spurte jeg. Jeg så på ham at han alerede pønsket på hevn......JEg gikk, betalte, gikk på byen og hentet kopi, stilte meg i kø igjen, kom frem til disken og møtte den samme mannen. Han trev kvitteringen, kastet den under skranken på en hylle og sa; kom igjen om to uker. Jeg kjendte hvordan det kokte. Han gikk. Jeg tenkte; her må jeg gjennvinne ballansen før jeg sier noe. Da han kom ut fra nabokontoret igjen, og håpte jeg hadde gått, møtte han ansiktet mitt igjen. Hørte du ikke hva jeg sa! Jo, sa jeg, men brevene viser at jeg har autorisasjon til å få det nå...jeg klarte å holde stemmen rolig.......ok, sa han, på fredag. Så gikk han igjen.

Jeg var en slagen mann, og visste at dersom jeg står på rettighetene mine mer her, så blir det to uker igjen......Lut og lei reiste jeg hjem.

Så skulle vi kjøpe billett til Arvid, svigerfar, på bussen til Tanzania. Janne ringte mens jeg var på jobb. Joda, de bekreftet at den gikk kl 0630, og at det var plass. Jeg ringte da jeg kom hjem, alt i orden, vi har åpent 24 timer. Bare kom, sa hun. Vi kom til byen under kveldsrushet, fant kontoret, gikk inn, og der satt de bare og gjorde narr av Arvid fordi han ville til Tarime. Den bussruten har vi ikke lenger, sa hun. Men, vi har da ringt 3 ganger og fått det bekreftet, sa jeg, lettere irritert igjen. JA, men du sa ikke Tarime da. Jo, jeg sa Tarime alle gangene! Da forstod hun at hun var litt på gyngende grunn, så hun sa likegodt; det var ikke meg!....hva gjør en......går.

Ved siden var et konkurrerende selskap. Vi gikk inn der. Joda, de hadde buss i morgen. Da bestiller jeg en billett. Kan jeg få se passet? Desverre det har vi ikke med, men kan vi ikke fylle ut alt, så ringer jeg deg når jeg kommer hjem med passnummeret? Åh, nei. Da må dere komme igjen. Jeg gikk..........3 - 0 til Afrika i dag.

Nå sitter jeg og forsøker å skrive det ut av systemet. Det virker.

Jeg vet at innerst inne banker hjertet mitt for Afrika. Når jeg har overskudd og tid, finner jeg slike episoder sjarmerende på et vis. Uansett, det blir en god historie etterpå.

I dag er jeg en slagen mann, i morgen begynner en ny dag.

God natt.

Familien samlet igjen.

Nå er Silas hjemme.

Skal skrive mer siden.

Her er han med ny pysj fra farmor og farfar.

God natt

Silas har kommet!

Da er vi stolte foreldre til 3! Silas ble tatt med keisersnitt i dag, 3660g og hele 53 cm!

Alt er vel med mor og sønn. Seline og Ruben er stolte storesøsken. Rart at de to andre er så store nå.....

Skriver mer siden, her er bilder.

En lang natts ferd mot dag

I morgen skjer det. Det er rart å skulle bli trebarns far. Utrolig å vite at i morgen på denne tiden vet vi om vi har en sønn eller datter til. Vi har funnet navn. Vi er enige begge to om begge navn - gutt eller jente. Etter så mange måneder med venting, så er dagen endelig kommet.

Vi fant ut i går at det hele er litt utenom normalt for oss. Andre vet ikke helt når det skjer og reiser i hui og hast inn til sykehuset en natt, vi planlegger jobb ut fra det, pakker dagen før og går til sengs, vel vitende om at "i morgen skjer det". Det er keisersnitt. Hygienisk og rent. Kontrollert og raskt.

Janne gruer seg alltid for det øyeblikket når hun glir inn i narkosen. Mister kontrollen - som hun sier. Håper hun kan hvile i at det går bra.

Vel, noen siste ord fra en to-barns pappa. I morgen er jeg far til tre. Har egentlig vært det siden unnfangelsen, men det har på en måte vært forbeholdt Janne å kjenne og ta på barnet til nå. Fra i morgen kan jeg ta mer aktiv del i det hele. Seline og Ruben blir varme i blikket bare ved tanken på det. De blir gode søslken for den lille, ingen tvil!

Da legger vi oss i Hans hender.

God natt.

Større!

Hei dere.

I dag kom Rune hjem fra reise, og hele familien med Marianne også var på ultralyd.

På onsdag skjer det. Da får vi et nytt barn ute i verden. Nå har vi tatt bilde av Janne, hutte-tuu om hun skulle rispe magen mot noe så den sprekker....

Bare se dere.

Janne er SVÆÆÆÆR!

Jeg har aldri opplevd maken, eller som min kone ville sagt det på sin dialekt, magen. Det er virkelig skremmende. Nå er det kun 3 uker igjen til nedkomst, og du verden....

Alt er vel. De to tidligere svangerskapene har vært svært turbulente, men dette har forløpt seg normalt. Så er det en ting jeg ikke forstår;

Hvordan i all verden går det an å la vær å grue seg til det? -for kvinnen altså? I tillegg så sier hun at hun ser frem til at barne er ute.......?

Jeg tenker følgende;

1. det må være enormt ubehagelig å være på det siste i og med at selv det med å få barnet ut i verden blir sekundært.

2. Det var ikke uten grunn at Gud gjorde det slik at kvinnen er den som bærer barnet frem, selv har jeg store nok problemer med å åpne munnen for en tannlege.

3. Alt er viselig innrettet, og jeg vil så alikevel ikke fatte det........

- Rune

Ruben har vært syk

Ruben, gutten som aldri blir sliten til vanlig, var syk. Det var skikkelig vondt å se ham, sliten og matt. Ikke lyst til noe.

Han er tilbake nå. Sterk og klar. Det jeg lengtet etter da han var syk, en gutt med futt og fart, høyt og lavt, er tilbake. Så sitter vi der igjen og forsøker å dempe fresen hans.....Ja, vi glemmer fort.

Samme hva det ser ut som, vi er sjeleglade for å ha ham tilbake med full fres!

Seline skolejente

Dere, Seline har begynt på skolen. Hun stortrives. Ruben var kanskje vel så glad da vi til kvelds en dag sa; tenk, i morgen begynner du på skolen Seline! Han lyste opp, Gjør du?! Ikke rart han reagerte slik etter at han i hele sitt liv har hørt fra henne at hun snart skal begynne.

Seline har vært klar siden hun var 2 og et halvt år. Nå er hun i gang. Gøy å se at det og går fint.


Hmmm, prøver å laste opp bilde....klarer det kansje i morgen? God natt for nå i alle fall.

Reiser

Jeg er heldig. Får reise mye i jobben. Ser en del.

I forrige uke var jeg i Mbulu. Eldste arbeidet vi har i Øst Afrika, helt siden 1949. Flott å oppleve. Jeg er født der inne. Det er rart, selv om jeg flyttet derfra i 1974 til Mara regionen, så er det ennå strenger fra barndommen som setter i gang å vibrere når jeg kommer til Mbulu.

Musa, uttales MOSA, det ser ut som et dårlig navn på norsk, men det er altså Moses på swahili. Han husker jeg fra jeg var barn. HAn er fortsatt evangelist. Han ser fortsatt likedann ut. Han ivrer fortsatt for evangelisering. Han er liten av vekst, derfor likte jeg ham nok ekstra godt da jeg var barn. Han er en del av historien. Han har til og med sin første bil ennå, en Austin Saloon fra 1951! Slå den.

Det er hjertevarmende å se dem. Ansikter fra bandommen, Yotam, Musa, Yohana og de andre. De er på samme stedet ennå, men ivrer etter å komme videre i arbeidet. Yotam har blitt pensjonert og returnert til arbeidet to ganger, han trodde det var den siste gangen nå. Han er like ivrig på sin lune og varme måte som da jeg var liten. Husker at han og min far snakket en del. Vi var hjemme hos dem. Planla arbeidet videre. Hvordan skal vi nå videre ut? HVem skal reise dit? Han hadde sauer og geiter. Jeg fikk leke med kjeene og lammene. Hundehvalper husker jeg og. Vi dro videre, de ble. Vi flakker, de er stabile. Det er en nødvendig dynamikk i det. Vi er på gjennomreise, de stedegne står fast.

Jeg har blitt beriket av turen.

Hjemme igjen nå, reiser til Mara på lørdag. Spent. Mange ting. Jeg er privilegert. Derom råder ingen tvil!

Vel, da er det tilbake til jobb.......igjen.

Funnet!

Endelig fant jeg bloggen igjen! Flott det, ikke sant. Det er mye som forsvinner i en flytte sjau, jeg hadde likevel ikke forventet å miste bloggen!

Vi er på plass. LAndet 16. juli, på kontoret 17. Det går slag i slag. Jannes mage vokser, barna forøvrig, utenom den i magen, trives også, ja, den trives den og......hmmmm, komplisert setning? Tror den ville blitt godtatt også, det er det verste.

Her har vi hatt vår del av utfordringer alt. Ruben hadde høy feber og rask avmagring her for en tid tilbake siden. Han ble innlagt med intravenøst og full pakk. JEg gjorde meg noen taker om hva dette kunne være. Hadde vi så til de grader misforstått Gud at vi måtte få det inn med teskje? Skulle vi bare ha blitt i Norge? Han kom seg. Det viste seg at han hadde en lungebettenelse som de ikke hadde oppdaget, 14 dager med rundt 40 i feber gjør noe med en.

Etter dette er det rart å se ham. Jeg fryder meg over at han lever. Det skulle jo være slik uten at vi trengte å få en støkk i livet, men det er jo ikke det som regel. Jeg fryder meg over å ha Janne, Seline, Ruben og det lille barnet i Jannes mage i live! HErlig å kjenne på det.

Hmmmm, ja, jeg må tilbake til arbeidet. Ville bare skrive noe når jeg endelig fant igjen bloggen....

På blogg

Javel da! Vi prøver vi også. Familien er på vei til Øst Afrika igjen, og skal bosette oss i Nairobi denne gangen. Vi gleder oss.



Håper å kunne informere venner, familie og andre interesserte om familiens ferd gjennom verden. Vi trives med livet.



Familien vår på 5 har en internasjonal og fargerik tilværelse. Vi har vært i TAnzania i 5 år før dette. Janne, mor, har vært 2 år i Liberia i unge år og Rune, far, er født og oppvokst i TAnzania. Seline er født i Kenya, Ruben i Norge og nummer 3 ventes i Kenya i oktober. Flott.