Afrika 3 - Rune 0

I dag har jeg hatt en av de dagene der jeg er frustrert over å være i Afrika. En dag som gjør at jeg stinker av adrenalin, og jeg til slutt går med et jaget blikk. La meg fortelle dere;

Først skulle jeg få fødselsattest for unge Silas. Jeg visste det var en prøvelse, men likevel trodde jeg at jeg skulle greie meg flott. Hovmot står for fall. Vel, jeg reiste inn tidlig, for jeg visste det tok tid. Fikk brev fra sykehuset med bekreftelse på fødsel, stillte meg i kø på justisdepartementet. Da det var min tur ser hun på meg og sier; vent 2 uker.....Men, jeg har jo attestene og alt! Har jo hentet dem selv...Ok, sier hun, og skribler ned et nummer på et rom og en etage i rådhuset. Dra dit og hent attesten, så skal du få et reg nr. Jeg så gjorde. På rådhuset var køen lang og sen. Da jeg endelig var fremme, skribelr han bare ned noe på et ark, og ber meg gå til kassa for å betale, for så å komme tilbake og stille meg i kø. Jeg begynte å kjenne fortvilelsen. Hvor er så denne kassen? Nede på gate plan, sa han. Betal den, ta kvitteringen og gå på byen for å kopiere den opp, kom så med kopi av kvitteringen og still deg i kø her igjen. DA tapte jeg drakampen. Hemmeligheten er nemlig å aldri bli sint. Jeg sprakk. Hvorfor kunne dere ikke sagt at vi skulle betalt dette før vi havnet her da? spurte jeg. Jeg så på ham at han alerede pønsket på hevn......JEg gikk, betalte, gikk på byen og hentet kopi, stilte meg i kø igjen, kom frem til disken og møtte den samme mannen. Han trev kvitteringen, kastet den under skranken på en hylle og sa; kom igjen om to uker. Jeg kjendte hvordan det kokte. Han gikk. Jeg tenkte; her må jeg gjennvinne ballansen før jeg sier noe. Da han kom ut fra nabokontoret igjen, og håpte jeg hadde gått, møtte han ansiktet mitt igjen. Hørte du ikke hva jeg sa! Jo, sa jeg, men brevene viser at jeg har autorisasjon til å få det nå...jeg klarte å holde stemmen rolig.......ok, sa han, på fredag. Så gikk han igjen.

Jeg var en slagen mann, og visste at dersom jeg står på rettighetene mine mer her, så blir det to uker igjen......Lut og lei reiste jeg hjem.

Så skulle vi kjøpe billett til Arvid, svigerfar, på bussen til Tanzania. Janne ringte mens jeg var på jobb. Joda, de bekreftet at den gikk kl 0630, og at det var plass. Jeg ringte da jeg kom hjem, alt i orden, vi har åpent 24 timer. Bare kom, sa hun. Vi kom til byen under kveldsrushet, fant kontoret, gikk inn, og der satt de bare og gjorde narr av Arvid fordi han ville til Tarime. Den bussruten har vi ikke lenger, sa hun. Men, vi har da ringt 3 ganger og fått det bekreftet, sa jeg, lettere irritert igjen. JA, men du sa ikke Tarime da. Jo, jeg sa Tarime alle gangene! Da forstod hun at hun var litt på gyngende grunn, så hun sa likegodt; det var ikke meg!....hva gjør en......går.

Ved siden var et konkurrerende selskap. Vi gikk inn der. Joda, de hadde buss i morgen. Da bestiller jeg en billett. Kan jeg få se passet? Desverre det har vi ikke med, men kan vi ikke fylle ut alt, så ringer jeg deg når jeg kommer hjem med passnummeret? Åh, nei. Da må dere komme igjen. Jeg gikk..........3 - 0 til Afrika i dag.

Nå sitter jeg og forsøker å skrive det ut av systemet. Det virker.

Jeg vet at innerst inne banker hjertet mitt for Afrika. Når jeg har overskudd og tid, finner jeg slike episoder sjarmerende på et vis. Uansett, det blir en god historie etterpå.

I dag er jeg en slagen mann, i morgen begynner en ny dag.

God natt.