Silas slik han er nå...

Seline og Masaidamen

Det er ikke så ofte en får ta bilder av MAsaier uten at de skal ha penger for det. Vi tok med en haiker fra Mara elvens bredd i Kenya, og hun var lykkelig. Vi og. Koselig dame var det. Konen til vår venn Justus som vi har hatt kontakt med på steppene der siden 2003.

Tilbake i Mrito

Mandag dro vi først til sykehuset til 2.kona til Josef. Hun har hatt hjerne-malaria og var nær ved å dø. Hun fikk en sønn Amosi, 2 uker før Silas. Hun hadde nå fått hukommelsen tilbake men var sterkt redusert. Babyen lå igjen i Mrito og det var tøft å se han. Han var så liten, slapp og så ikke frisk ut. Vi prøvde å overbevise om at 3.kona må die barnet for hun har selv et diebarn men vi følte ikke det gikk inn. De prøver å gi barnet melk med morsmelkerstatning. Det er et under hvis barnet overlever og det ber vi om. På sykehuset gråt moren og falte om at hun har holdt på å dø og at hun har et barn hjemme. Stakkars mor. Der stod vi med en frisk gutt var på egentlig på en takke og gledes tur.

Mens vi var på sykehuset var barna igjen hos Magoge. De ville nemlig bare være hele dagen men det tror jeg kunne vært for mye for dem. Seline og ruben ville rett opp til Ewa og Elisha på morgenen. De gikk alene opp og rundt. Vi synes de er tøffe. De trivdes på tross av språk-barrieren og vennesamfunnet var sluttet igjen. De ble der i et par timer før vi kom innom og tok de med til Nyamwaga hvor søndagskolen hadde et flott opptrinn på over en halv time. Sang dans og drama. Kjempe flott. Det var en god oppmuntring og se hvordan arbeidet vokser og blir større. I kirken i Mrito fikk vi en god overraskelse med at de hadde begynt kvinnearbeid. De viste frem håndarbeidet og de hadde også gave og sang til Silas. Det har ikke vært kvinne arbeid der før. Veldig kjekt. Koret i Mrito har også vokst og de har fått flott drakter som seg hør og bør!

Så gikk veien til Mrito hvor vi først var og ba for en sønn på 30 år som hadde mistet forstanden mente de. Han virket forvirret og litt tom i blikket, men noen av svarene var helt normale mens noe var litt mer merkelig. Vi fikk full middag der før vi dro videre på neste middag hos Sephania. Han hadde slaktet geit og her var det full fest. Barna fikk flotte drakter de hadde sydd og vi koste oss sammen med gode venner. Siste besøk i Mrito var til Josef her ”slapp” vi middag og fikk brus og hyggelig prat. Vi fikk be for Amosi også her. Så bar turen hjem til Tarime hvor vi skulle på middag til Magoge kl halv åtte J 3 middager på en dag, det er fryd og glede for alle mannfolkene i alle fall. Seline og Eva gikk hånd i hånd satt i samme stol og var akkurat som før. Seline ville ikke at vi skulle opp til Nbi igjen. Ikke når vi fristet med Sanna en gang. Hun ville gå skolen med Eva og bo i Tarime. Veldig kjekt og overraskende at det gikk så fort til at det bare ble kjekt. Nå vil de lære swahili og snakke det litt hjemme… mon tro hvor lenge det varer !?

Dårlige veier og regn

Bare for stemningen tenkte jeg vi kunne publisere bilder av kjøring fra Kijereshi og mot tryggere grunn. Gøy.

Den store barnedåpen

Fredag dro vi nedover og det gikk kjapt og greit. Vi var jo litt spent på hvordan Silas ville ta en lang dag i bil men det gikk over all forventning. Vi dro innom Tarime og hentet far, hilste på magoge og barna og fikk kaffi hos Solveig Steinskog. Seline var noe frustrert av kommunikasjons problemet. Hun uttalte senere på kvelden at hun syntes det var dårlig gjort av oss at Silas ble født så sent at når vi skulle døpe han i Mrito så hadde hun glemt språket. Hvorfor kunne vi ikke fått han når hun ennå kunne swahilie? Et godt spm spør du meg J Ruben er på sitt vis og samlet en gjeng unger og snakket norsk til dem mens de stod rundt ham og lyttet J

Vi dro så videre til Kiabakari til overnatting hos Vorhaug, hvor også Gunnstein og datteren Anina Helen var. Veldig koselig og kjekt. Lørdag dro vi til Kijereshi og badet og spiste god mat. Vi tok en tur på spor-jakt utover serengeti-slettene og fant mye forskjellig. Mye sjiraff og antiloper av forskjellig slag. Så pluteselig ble det mørkt og regnet høljet ned. Silas i baby-bjørn på magen min og vi sprang tilbake klisvåte. Festlig! Deilig og ikke bli kald selv om vi ble våte. Kjøreturen ut igjen ble spennende og gøy for store og små. Mange tøffe bilder av kjøringen. De beste ble nok festet til nett-hinnen men vi prøvde å ta noen digitale også.

Søndagsmorgen dro vi sammen med alle de hvite foruten Frank til Mrito. Vi ble møtt med sang dans klapping og glade kjente fjes. Vi kunne se på de unge at det var ett ett halvt år siden sist. Mange hadde blitt voksnere og noen tykkere, særlig av de voksne. Ser ut som noen av de har hatt gode tider. Det er flott. Det var både voksen dåp og barnadåp. Mormor fikk bære Silas til dåpen, Monica og Morten sammen med Oddbjørn og Bente er faddere. Vi er veldig glade for at de stilte seg villige til oppgaven. Tusen takk!

Etter dåpen tok de eldre kvinnene over og skulle hadde en veldig dans fremme i kirken sammen med Silas. Han ble gitt over fra arm til arm så han ble helt svimmel av dansing og støy. Det så litt voldsomt ut en stund og Rune mente jeg skulle gå sammen med han men det er jo ikke akkurat første gang de holder barn og de vet hva de gjør så vi satt og lo, smilte og så på dansen og sangen. Det skulle vi hatt på video men dessverre har vi det ikke.

Så satte de stoler foran til mor, far og vår familie og vi ble overøst med gaver så vi ble skamfulle. Det var klær, tepper, dresser og penger til Silas. Kitenger til oss alle fikk vi også. Etterpå var det middag til alle. Veldig flott og minnerik dag.

Det viste seg at Mrito trodde vi skulle være der i 3 dager så de hadde planer til det. Vi måtte love og i alle fall komme tilbake på mandagen.