Mandag dro vi først til sykehuset til 2.kona til Josef. Hun har hatt hjerne-malaria og var nær ved å dø. Hun fikk en sønn Amosi, 2 uker før Silas. Hun hadde nå fått hukommelsen tilbake men var sterkt redusert. Babyen lå igjen i Mrito og det var tøft å se han. Han var så liten, slapp og så ikke frisk ut. Vi prøvde å overbevise om at 3.kona må die barnet for hun har selv et diebarn men vi følte ikke det gikk inn. De prøver å gi barnet melk med morsmelkerstatning. Det er et under hvis barnet overlever og det ber vi om. På sykehuset gråt moren og falte om at hun har holdt på å dø og at hun har et barn hjemme. Stakkars mor. Der stod vi med en frisk gutt var på egentlig på en takke og gledes tur.
Mens vi var på sykehuset var barna igjen hos Magoge. De ville nemlig bare være hele dagen men det tror jeg kunne vært for mye for dem. Seline og ruben ville rett opp til Ewa og Elisha på morgenen. De gikk alene opp og rundt. Vi synes de er tøffe. De trivdes på tross av språk-barrieren og vennesamfunnet var sluttet igjen. De ble der i et par timer før vi kom innom og tok de med til Nyamwaga hvor søndagskolen hadde et flott opptrinn på over en halv time. Sang dans og drama. Kjempe flott. Det var en god oppmuntring og se hvordan arbeidet vokser og blir større. I kirken i Mrito fikk vi en god overraskelse med at de hadde begynt kvinnearbeid. De viste frem håndarbeidet og de hadde også gave og sang til Silas. Det har ikke vært kvinne arbeid der før. Veldig kjekt. Koret i Mrito har også vokst og de har fått flott drakter som seg hør og bør!
Så gikk veien til Mrito hvor vi først var og ba for en sønn på 30 år som hadde mistet forstanden mente de. Han virket forvirret og litt tom i blikket, men noen av svarene var helt normale mens noe var litt mer merkelig. Vi fikk full middag der før vi dro videre på neste middag hos Sephania. Han hadde slaktet geit og her var det full fest. Barna fikk flotte drakter de hadde sydd og vi koste oss sammen med gode venner. Siste besøk i Mrito var til Josef her ”slapp” vi middag og fikk brus og hyggelig prat. Vi fikk be for Amosi også her. Så bar turen hjem til Tarime hvor vi skulle på middag til Magoge kl halv åtte J 3 middager på en dag, det er fryd og glede for alle mannfolkene i alle fall. Seline og Eva gikk hånd i hånd satt i samme stol og var akkurat som før. Seline ville ikke at vi skulle opp til Nbi igjen. Ikke når vi fristet med Sanna en gang. Hun ville gå skolen med Eva og bo i Tarime. Veldig kjekt og overraskende at det gikk så fort til at det bare ble kjekt. Nå vil de lære swahili og snakke det litt hjemme… mon tro hvor lenge det varer !?
Mens vi var på sykehuset var barna igjen hos Magoge. De ville nemlig bare være hele dagen men det tror jeg kunne vært for mye for dem. Seline og ruben ville rett opp til Ewa og Elisha på morgenen. De gikk alene opp og rundt. Vi synes de er tøffe. De trivdes på tross av språk-barrieren og vennesamfunnet var sluttet igjen. De ble der i et par timer før vi kom innom og tok de med til Nyamwaga hvor søndagskolen hadde et flott opptrinn på over en halv time. Sang dans og drama. Kjempe flott. Det var en god oppmuntring og se hvordan arbeidet vokser og blir større. I kirken i Mrito fikk vi en god overraskelse med at de hadde begynt kvinnearbeid. De viste frem håndarbeidet og de hadde også gave og sang til Silas. Det har ikke vært kvinne arbeid der før. Veldig kjekt. Koret i Mrito har også vokst og de har fått flott drakter som seg hør og bør!
Så gikk veien til Mrito hvor vi først var og ba for en sønn på 30 år som hadde mistet forstanden mente de. Han virket forvirret og litt tom i blikket, men noen av svarene var helt normale mens noe var litt mer merkelig. Vi fikk full middag der før vi dro videre på neste middag hos Sephania. Han hadde slaktet geit og her var det full fest. Barna fikk flotte drakter de hadde sydd og vi koste oss sammen med gode venner. Siste besøk i Mrito var til Josef her ”slapp” vi middag og fikk brus og hyggelig prat. Vi fikk be for Amosi også her. Så bar turen hjem til Tarime hvor vi skulle på middag til Magoge kl halv åtte J 3 middager på en dag, det er fryd og glede for alle mannfolkene i alle fall. Seline og Eva gikk hånd i hånd satt i samme stol og var akkurat som før. Seline ville ikke at vi skulle opp til Nbi igjen. Ikke når vi fristet med Sanna en gang. Hun ville gå skolen med Eva og bo i Tarime. Veldig kjekt og overraskende at det gikk så fort til at det bare ble kjekt. Nå vil de lære swahili og snakke det litt hjemme… mon tro hvor lenge det varer !?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar