Afrika 3 - Rune 0

I dag har jeg hatt en av de dagene der jeg er frustrert over å være i Afrika. En dag som gjør at jeg stinker av adrenalin, og jeg til slutt går med et jaget blikk. La meg fortelle dere;

Først skulle jeg få fødselsattest for unge Silas. Jeg visste det var en prøvelse, men likevel trodde jeg at jeg skulle greie meg flott. Hovmot står for fall. Vel, jeg reiste inn tidlig, for jeg visste det tok tid. Fikk brev fra sykehuset med bekreftelse på fødsel, stillte meg i kø på justisdepartementet. Da det var min tur ser hun på meg og sier; vent 2 uker.....Men, jeg har jo attestene og alt! Har jo hentet dem selv...Ok, sier hun, og skribler ned et nummer på et rom og en etage i rådhuset. Dra dit og hent attesten, så skal du få et reg nr. Jeg så gjorde. På rådhuset var køen lang og sen. Da jeg endelig var fremme, skribelr han bare ned noe på et ark, og ber meg gå til kassa for å betale, for så å komme tilbake og stille meg i kø. Jeg begynte å kjenne fortvilelsen. Hvor er så denne kassen? Nede på gate plan, sa han. Betal den, ta kvitteringen og gå på byen for å kopiere den opp, kom så med kopi av kvitteringen og still deg i kø her igjen. DA tapte jeg drakampen. Hemmeligheten er nemlig å aldri bli sint. Jeg sprakk. Hvorfor kunne dere ikke sagt at vi skulle betalt dette før vi havnet her da? spurte jeg. Jeg så på ham at han alerede pønsket på hevn......JEg gikk, betalte, gikk på byen og hentet kopi, stilte meg i kø igjen, kom frem til disken og møtte den samme mannen. Han trev kvitteringen, kastet den under skranken på en hylle og sa; kom igjen om to uker. Jeg kjendte hvordan det kokte. Han gikk. Jeg tenkte; her må jeg gjennvinne ballansen før jeg sier noe. Da han kom ut fra nabokontoret igjen, og håpte jeg hadde gått, møtte han ansiktet mitt igjen. Hørte du ikke hva jeg sa! Jo, sa jeg, men brevene viser at jeg har autorisasjon til å få det nå...jeg klarte å holde stemmen rolig.......ok, sa han, på fredag. Så gikk han igjen.

Jeg var en slagen mann, og visste at dersom jeg står på rettighetene mine mer her, så blir det to uker igjen......Lut og lei reiste jeg hjem.

Så skulle vi kjøpe billett til Arvid, svigerfar, på bussen til Tanzania. Janne ringte mens jeg var på jobb. Joda, de bekreftet at den gikk kl 0630, og at det var plass. Jeg ringte da jeg kom hjem, alt i orden, vi har åpent 24 timer. Bare kom, sa hun. Vi kom til byen under kveldsrushet, fant kontoret, gikk inn, og der satt de bare og gjorde narr av Arvid fordi han ville til Tarime. Den bussruten har vi ikke lenger, sa hun. Men, vi har da ringt 3 ganger og fått det bekreftet, sa jeg, lettere irritert igjen. JA, men du sa ikke Tarime da. Jo, jeg sa Tarime alle gangene! Da forstod hun at hun var litt på gyngende grunn, så hun sa likegodt; det var ikke meg!....hva gjør en......går.

Ved siden var et konkurrerende selskap. Vi gikk inn der. Joda, de hadde buss i morgen. Da bestiller jeg en billett. Kan jeg få se passet? Desverre det har vi ikke med, men kan vi ikke fylle ut alt, så ringer jeg deg når jeg kommer hjem med passnummeret? Åh, nei. Da må dere komme igjen. Jeg gikk..........3 - 0 til Afrika i dag.

Nå sitter jeg og forsøker å skrive det ut av systemet. Det virker.

Jeg vet at innerst inne banker hjertet mitt for Afrika. Når jeg har overskudd og tid, finner jeg slike episoder sjarmerende på et vis. Uansett, det blir en god historie etterpå.

I dag er jeg en slagen mann, i morgen begynner en ny dag.

God natt.

Familien samlet igjen.

Nå er Silas hjemme.

Skal skrive mer siden.

Her er han med ny pysj fra farmor og farfar.

God natt

Silas har kommet!

Da er vi stolte foreldre til 3! Silas ble tatt med keisersnitt i dag, 3660g og hele 53 cm!

Alt er vel med mor og sønn. Seline og Ruben er stolte storesøsken. Rart at de to andre er så store nå.....

Skriver mer siden, her er bilder.

En lang natts ferd mot dag

I morgen skjer det. Det er rart å skulle bli trebarns far. Utrolig å vite at i morgen på denne tiden vet vi om vi har en sønn eller datter til. Vi har funnet navn. Vi er enige begge to om begge navn - gutt eller jente. Etter så mange måneder med venting, så er dagen endelig kommet.

Vi fant ut i går at det hele er litt utenom normalt for oss. Andre vet ikke helt når det skjer og reiser i hui og hast inn til sykehuset en natt, vi planlegger jobb ut fra det, pakker dagen før og går til sengs, vel vitende om at "i morgen skjer det". Det er keisersnitt. Hygienisk og rent. Kontrollert og raskt.

Janne gruer seg alltid for det øyeblikket når hun glir inn i narkosen. Mister kontrollen - som hun sier. Håper hun kan hvile i at det går bra.

Vel, noen siste ord fra en to-barns pappa. I morgen er jeg far til tre. Har egentlig vært det siden unnfangelsen, men det har på en måte vært forbeholdt Janne å kjenne og ta på barnet til nå. Fra i morgen kan jeg ta mer aktiv del i det hele. Seline og Ruben blir varme i blikket bare ved tanken på det. De blir gode søslken for den lille, ingen tvil!

Da legger vi oss i Hans hender.

God natt.

Større!

Hei dere.

I dag kom Rune hjem fra reise, og hele familien med Marianne også var på ultralyd.

På onsdag skjer det. Da får vi et nytt barn ute i verden. Nå har vi tatt bilde av Janne, hutte-tuu om hun skulle rispe magen mot noe så den sprekker....

Bare se dere.

Janne er SVÆÆÆÆR!

Jeg har aldri opplevd maken, eller som min kone ville sagt det på sin dialekt, magen. Det er virkelig skremmende. Nå er det kun 3 uker igjen til nedkomst, og du verden....

Alt er vel. De to tidligere svangerskapene har vært svært turbulente, men dette har forløpt seg normalt. Så er det en ting jeg ikke forstår;

Hvordan i all verden går det an å la vær å grue seg til det? -for kvinnen altså? I tillegg så sier hun at hun ser frem til at barne er ute.......?

Jeg tenker følgende;

1. det må være enormt ubehagelig å være på det siste i og med at selv det med å få barnet ut i verden blir sekundært.

2. Det var ikke uten grunn at Gud gjorde det slik at kvinnen er den som bærer barnet frem, selv har jeg store nok problemer med å åpne munnen for en tannlege.

3. Alt er viselig innrettet, og jeg vil så alikevel ikke fatte det........

- Rune