Ruben har vært syk

Ruben, gutten som aldri blir sliten til vanlig, var syk. Det var skikkelig vondt å se ham, sliten og matt. Ikke lyst til noe.

Han er tilbake nå. Sterk og klar. Det jeg lengtet etter da han var syk, en gutt med futt og fart, høyt og lavt, er tilbake. Så sitter vi der igjen og forsøker å dempe fresen hans.....Ja, vi glemmer fort.

Samme hva det ser ut som, vi er sjeleglade for å ha ham tilbake med full fres!

Seline skolejente

Dere, Seline har begynt på skolen. Hun stortrives. Ruben var kanskje vel så glad da vi til kvelds en dag sa; tenk, i morgen begynner du på skolen Seline! Han lyste opp, Gjør du?! Ikke rart han reagerte slik etter at han i hele sitt liv har hørt fra henne at hun snart skal begynne.

Seline har vært klar siden hun var 2 og et halvt år. Nå er hun i gang. Gøy å se at det og går fint.


Hmmm, prøver å laste opp bilde....klarer det kansje i morgen? God natt for nå i alle fall.

Reiser

Jeg er heldig. Får reise mye i jobben. Ser en del.

I forrige uke var jeg i Mbulu. Eldste arbeidet vi har i Øst Afrika, helt siden 1949. Flott å oppleve. Jeg er født der inne. Det er rart, selv om jeg flyttet derfra i 1974 til Mara regionen, så er det ennå strenger fra barndommen som setter i gang å vibrere når jeg kommer til Mbulu.

Musa, uttales MOSA, det ser ut som et dårlig navn på norsk, men det er altså Moses på swahili. Han husker jeg fra jeg var barn. HAn er fortsatt evangelist. Han ser fortsatt likedann ut. Han ivrer fortsatt for evangelisering. Han er liten av vekst, derfor likte jeg ham nok ekstra godt da jeg var barn. Han er en del av historien. Han har til og med sin første bil ennå, en Austin Saloon fra 1951! Slå den.

Det er hjertevarmende å se dem. Ansikter fra bandommen, Yotam, Musa, Yohana og de andre. De er på samme stedet ennå, men ivrer etter å komme videre i arbeidet. Yotam har blitt pensjonert og returnert til arbeidet to ganger, han trodde det var den siste gangen nå. Han er like ivrig på sin lune og varme måte som da jeg var liten. Husker at han og min far snakket en del. Vi var hjemme hos dem. Planla arbeidet videre. Hvordan skal vi nå videre ut? HVem skal reise dit? Han hadde sauer og geiter. Jeg fikk leke med kjeene og lammene. Hundehvalper husker jeg og. Vi dro videre, de ble. Vi flakker, de er stabile. Det er en nødvendig dynamikk i det. Vi er på gjennomreise, de stedegne står fast.

Jeg har blitt beriket av turen.

Hjemme igjen nå, reiser til Mara på lørdag. Spent. Mange ting. Jeg er privilegert. Derom råder ingen tvil!

Vel, da er det tilbake til jobb.......igjen.

Funnet!

Endelig fant jeg bloggen igjen! Flott det, ikke sant. Det er mye som forsvinner i en flytte sjau, jeg hadde likevel ikke forventet å miste bloggen!

Vi er på plass. LAndet 16. juli, på kontoret 17. Det går slag i slag. Jannes mage vokser, barna forøvrig, utenom den i magen, trives også, ja, den trives den og......hmmmm, komplisert setning? Tror den ville blitt godtatt også, det er det verste.

Her har vi hatt vår del av utfordringer alt. Ruben hadde høy feber og rask avmagring her for en tid tilbake siden. Han ble innlagt med intravenøst og full pakk. JEg gjorde meg noen taker om hva dette kunne være. Hadde vi så til de grader misforstått Gud at vi måtte få det inn med teskje? Skulle vi bare ha blitt i Norge? Han kom seg. Det viste seg at han hadde en lungebettenelse som de ikke hadde oppdaget, 14 dager med rundt 40 i feber gjør noe med en.

Etter dette er det rart å se ham. Jeg fryder meg over at han lever. Det skulle jo være slik uten at vi trengte å få en støkk i livet, men det er jo ikke det som regel. Jeg fryder meg over å ha Janne, Seline, Ruben og det lille barnet i Jannes mage i live! HErlig å kjenne på det.

Hmmmm, ja, jeg må tilbake til arbeidet. Ville bare skrive noe når jeg endelig fant igjen bloggen....